Spillanmeldelse: Painkiller: Hell and Damnation – En intens retro-shooter med moderne vri

Produktdetaljer

Tittel: Painkiller: Hell & Damnation
Plattform: PC, PlayStation 3, Xbox 360
Utgiver: Nordic Games
Utvikler: The Farm 51
Sjanger: Førstepersons skytespill, action, horror
Lanseringsår: 2012
Antall spillere: 1–2 (lokal og online co-op)
Aldersgrense: 18+ (IARC)

 

Score: 7 av 10

Et kaotisk, raskt og brutalt skytespill som henter inspirasjon fra klassikere som Doom og Quake. Sterk nostalgi og solid våpenfølelse, men svak variasjon og historie trekker ned.

 

Klassisk skyteaction med moderne grafikk

Painkiller: Hell & Damnation er en moderne remake av originalspillet fra 2004, og gir deg et blodsprutende FPS-eventyr fylt med monstre, metallmusikk og store eksplosjoner. Spillet satser alt på action – og det fungerer stort sett godt. Hvis du lengter etter en tid da refleks og våpenvalg var viktigere enn dekning og stealth, er dette et friskt pust av retroinspirert kaos.

Du spiller som Daniel Garner, strandet i en form for limbo etter døden, og får tilbud om å samle 7000 sjeler i bytte mot en gjenforening med sin avdøde kone. Ja, plottet er tynt – men det spiller liten rolle. Her handler det om å rive demoniske skapninger i fillebiter med et arsenal som inkluderer alt fra klassiske hagler til spikerkanoner og en diger ljå.

 

Spillfølelse og mekanikk

Gameplayet er raskt, intenst og arkadepreget. Det er tydelig inspirert av gamle klassikere som Doom, Serious Sam og Quake. Du løper gjennom korridorer, åpne arenaer og gotiske katedraler mens du kvester bølger av fiender som nærmest kastes mot deg. Kontrollen er presis og skytingen føles tilfredsstillende – spesielt takket være våpen som kombinerer ildkraft med kreativitet.

Noen av høydepunktene er den klassiske Painkiller-kverna som maler fiender til kjøttdeig, og hagla med sekundær ildmodus som fryser fiender før du knuser dem i tusen biter. I co-op blir moroa doblet, men det kan også bli uoversiktlig i kampens hete.

 

Grafikk og lyd

Spillet bruker Unreal Engine 3, og det ser overraskende pent ut til å være en remake fra 2012. Gotiske omgivelser, dystre katakomber og helveteslandskap er stemningsfulle og skaper et tungt og mørkt univers. Fiendene er groteskt detaljerte, og våpeneffektene er tilfredsstillende eksplosive.

Lydsiden er dominert av tunge riff og metallmusikk som skrur opp tempoet i kampene. Våpenlydene smeller som de skal, og selv om stemmeskuespillet er middelmådig, passer det den campy, over-the-top tonen.

Historie og atmosfære

Historien er en lett gjenfortelling av originalen – og forblir spillets svakeste ledd. Karakterene er flate, motivasjonen er vag, og de fleste mellomsekvensene føles overflødige. Men for mange spillere vil det være helt greit. Atmosfæren drives nemlig ikke av narrativ dybde, men av intensitet, tempo og brutalitet. Her er det skyting og demonknusing som gjelder.

Holdbarhet og gjenspillingsverdi

Spillet byr på en relativt kort kampanje på 5–7 timer, men det finnes flere vanskelighetsgrader og en arena-modus som gir litt ekstra levetid. I tillegg finnes det utvidelsespakker og co-op-modus for de som ønsker mer. For purister vil det kanskje ikke ha den samme varige appellen som originalen, men for nye spillere er det en lett tilgjengelig inngangsport til Painkiller-universet.

Konklusjon

Painkiller: Hell & Damnation er en eksplosiv kjærlighetserklæring til en svunnen tid innen FPS-sjangeren. Det er ikke et perfekt spill – historien er svak og variasjonen kunne vært bedre – men som en intens retroaction-opplevelse leverer det det viktigste: rå, ufiltrert skyteglede. Hvis du savner følelsen av å pløye deg gjennom demonhorder med et latterlig overdrevet våpen i hver hånd, er dette spillet verdt å plukke opp.

Spill det for nostalgien. Spill det for adrenalinet. Men ikke forvent dybde – dette er arkadeskyting i sin reneste form.